Tanker før turen

 Av Veronica Egra, Pedagogisk leder Espira Vanse 

Det er noen situasjoner en aldri glemmer. Dagen da jeg satt ved kjøkkenbordet og spiste sammen med minstegutten min glemmer jeg nok aldri.

Telefonen ringte, det var styreren min. «Sitter du?» spurte hun. «Nei» svarte jeg. «Da synes jeg jammen du skal gjøre det!». Hun fortalte at hun hadde sendt inn videosnutten jeg hadde spilt inn om lekbasert læring, til noen i ledelsen i Espira. «De ble så begeistret at de vil invitere deg med til Zimbabwe». Hjertet mitt stoppet, jeg ble varm i toppen, varm i hele kroppen og jeg la merk til at jeg ikke satt lenger. Jeg sto og hoppet mens jeg jublet høyt. Tenk at de vil ha meg med til Zimbabwe. Jeg var ikke i tvil, dette hadde jeg virkelig lyst til å være med på.  

Jeg gikk rett inn på Afrikaspirer.com for å se hva jeg skal få være med på. Det var ikke nok å se en gang, jeg var inne hver kveld i flere dager og leste det samme på nytt og på nytt. Tenk at jeg skulle få muligheten til å være med på dette. Sommeren ble lang og endelig var det tid for et møte i Espiras kontorer i Oslo. Det var nå det virkelig gikk opp for meg hva jeg skal være med på. Det kriblet i magen og det var vanskelig å sitte stille. Jeg fikk møte de jeg skal reise sammen med fra Espira og de fra SOS-barnebyer. En flott gjeng som jeg gleder meg til å bli bedre kjent med. Linda fra SOS-barnebyer fortalte om arbeidet sitt og informerte om ulike praktiske ting vi lurte på. Jeg hadde mange spørsmål før jeg kom, mange fikk jeg svar på underveis, og resten får jeg vel svar på i løpet av uka vi er i Zimbabwe. 

Jeg er så spent på alt jeg kommer til å oppleve på denne turen, Alle inntrykkene som skal bearbeides i ettertid. Alle historiene og opplevelsene jeg kan ta med meg hjem til barna og de voksne i barnehagen. Jeg gleder meg til jeg sitter i bilen på vei fra Hotellet i Harare til barnehagen i Bindura. Det er da det virkelig begynner. Jeg ser for meg en liten bil på en humpete landevei. Jeg har aldri vært i Afrika før, men jeg har sett videoer fra innsamlingsaksjoner på tv og ulike dokumentarer. Er det slik det er der hvor vi skal? Hvordan er menneskene der? Hvordan er luktene? Maten? Barnehagen? Vil jeg komme i situasjoner som er utrygge? Jeg er full av forventninger, samtidig som at jeg ikke helt vet hva jeg kan forvente.  

Alle tankene tar meg til 2009. Da tok jeg praksisperioden min på skoler i India. Jeg hadde mange tanker om hvordan det ville bli, men få av de var reelle. Møter med andre kulturer kan oppleves på både godt og vondt. Jeg er spent på hvordan denne turen blir, men etter hva jeg har hørt fra de som har vært i Bindura tidligere og av å se på bloggen så er dette er en flott barnehage med barn som blir godt ivaretatt med medisiner, mat, undervisning, lek, glede. Samtidig vil jeg nok oppleve situasjoner som kan bli tøffe følelsesmessig og det må jeg være forberedt på. 

22007788_1100603823410338_3108487748698627416_n

En stor del av denne turen går ut på at vi skal ha en workshop sammen med lærerne ved barnehagen og skolen i Bindura. Dette er utfordrende men samtidig spennende. Jeg skal ha et innlegg om hvordan vi kan undre oss sammen med barna: curiosity as a key to learning. Jeg vil ta for meg matematikkaktiviteter som jeg bruker i barnehagen min, for å belyse temaet for lærerne. Et av målene de har satt i barnehagen i Bindura er at de skal kunne tilegne seg grunnleggende matematiske kunnskaper. Jeg vil vise eksempler på hvordan de kan legge til rette for dette ved hjelp av undring og «playful learning». Jeg må innrømme at jeg er nervøs, det skal fremføres på engelsk .Vil jeg klare å legge det frem på en grei og forståelig måte, og vil lærerne synes at det er nyttig?  De er 141 barn og 5 voksne så de har helt andre forutsetninger enn oss i norske barnehager.  

Vi i workshop-gruppa har laget vår egen plan på hvordan vi tenker at vi kan organisere en time, og sannsynligvis får lærerne se en ny måte å tenke organisering opp mot læring på. Tankene mine spinner? Vil vi klare å organisere det vi har tenkt? Vil vi klare å kommunisere med barna når de ikke kan engelsk? Vil lærerne synes at aktivitetene er hensiktsmessige? Er det mulig å undre seg sammen med så mange barn på en gang? Vil jeg klare å få frem meningen med playful learning? Vi må nesten bare hoppe i det. Tiden vil vise, men jeg håper vi klarer det.  

Det er ikke sikkert at workshopen vil utgjøre de store endringene med det første, men jeg håper at vi kan så et lite frø, et frø som kan spire litt mer for hver gang noen fra Espira reiser til Bindura, slik at leken i større grad får plass i læringa og at barna får medvirke i sin egen hverdag også i Zimbabwe. 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: