Håpet

Av Tilla Lund Minge, styrer i Espira Oreid

Så er jeg her. I Zimbabwe. Eller er jeg her? Det er så mange inntrykk at det til tider kjennes ut som om jeg ikke er til stede. At jeg ser på det hele utenfra. Det er så mange ting som er vanskelige å forstå. Kanskje mest hvordan verden kan være så urettferdig. Men også hvordan jeg var så heldig å trekke det gull-loddet som gjorde at jeg havnet i trygge Norge. Med rent vann, mat, og en seng å sove i. Og så ufattelig mye mer. Skal det virkelig være sånn? At mulighetene du får her i livet kun spinner ut i fra denne ene loddtrekningen?

Barnehagen Espira har bygget i Bindura er virkelig flott. Den består av fire klasserom, kontor, kjøkken og til og med vannklosetter. Den har perfekte trimmede hekker, fargerike lekestativer og et stort uteområde. Den har en liten åker som forsyner dem med tomater, grønnkål og annet. Og de har dyr. Høns, kyllinger, geiter og kalkuner. Bak kontoret er det en egen sykestue. Her står det en seng som barna kan få ligge og slappe av i hvis de ikke er i form.

IMG_3261

Minst en gang i året sender vi hjemme i Norge ut lister til foreldrene over hvor mange dager barnet må holdes hjemme dersom de er smittefarlige av en eller annen årsak. For diaré og oppkast er det 48 timer fra siste “runde”. I andre tilfeller sier vi at barnet må ha en allmenntilstand som tilsier at det kan delta på alle dagens aktiviteter før det kan være i barnehagen. I Zimbabwe er det annerledes. Barna her har bedre av å være i barnehagen enn hjemme fordi “hjemme” som regel verken består av rent vann, mat, eller en seng å sove i.

Under omvisningen av barnehagen den første dagen vår lå et barn og sov på sykestuen. Noen timer etter stod han opp, fikk i seg litt mat, og var med venner videre. Barna får to faste måltider om dagen. Det serveres variert og næringsrik mat. For de aller fleste er måltidet som serveres klokken 13 det siste de mottar før klokken 10 dagen etter igjen. Det syke barnet hadde derfor mye større muligheter for å bli frisk i barnehagen der tilgangen til mat og drikke finnes, enn hjemme hos seg selv.

Andre dagen i barnehagen deltok jeg med den ene avdelingen i deres klasserom. Dagens tema var kolerasmitte. Læreren fortalte om et stort og akutt utbrudd som allerede hadde gjort stor skade i Harare, hovedstaden. Hadde vi fått det med oss i nyhetene?, spurte hun. Vi ble svar skyldig. Barna måtte informeres, og de måtte grundig gå gjennom viktigheten av hygiene og håndvask. Deres hverdag her er så mye mer uforutsigbar og risikabel enn vår.

Lærerens jobb var nå å overføre viktig kunnskap til barna for at de ikke skal dø. For fakta er at dersom det oppstår kolera i områdene der disse barna lever så kan det gå virkelig ille.

Tenk om de ikke hadde denne læreren som tok dem gjennom dette temaet, og lærte dem når og hvordan håndvask skal utføres…

Barnehagen er så flott at man nesten kan “glemme” at det ikke er sånn det ser ut utenfor. Zimbabwe er et interessant land med en spennende historie som jeg har lært å kjenne de siste dagene. Det er et land med svært høy grad av fattigdom, lav levealder, og mange foreldreløse barn. En del barn vokser opp i sekundære hjem, med fosterforeldre, eller er mer eller mindre overlatt til seg selv. Bare en liten rundtur i området rundt barnehagen er nok til å se hvilke utfordringer det er snakk om. Barn med apatiske blikk, noen sittende alene, andre med voksne personer i nærheten, like apatiske. Det kan se ut som om de sitter og venter på noe. Venter på barnehageplass? Venter på mat? Venter på bedre tider? Venter på døden?

Det er ikke tvil om at barnehagen Espira har bygget sammen med Sos barnebyer i Bindura er veldig nødvendig. Ikke bare for barnet i barnehagen, men også for samfunnet rundt.

Familien har en mindre å klare å skaffe mat til. Skolegang og utdannelse er i sikte for medlemmer av nærmiljøet. Babyer, småbarn, og deres mødre blir fulgt opp med vaksiner og informasjon fra den mobile klinikken som har sitt tilholdssted i barnehagen med jevne mellomrom. Med dette prosjektet er vi virkelig med på å gi barn en fantastisk start på livet!

Livet på utsiden av barnehagen er nemlig så veldig mye verre.

En far i en av de oppbygde bostedene rundt barnehagen fikk i dag spørsmål om hva han så for seg at lå for hans barn på ca 2 og 4 år i fremtiden. Hans svar kom med lys i øynene; ”Jeg ønsker at de får seg utdannelse så de får seg jobb og kan ta seg av seg selv og oss når vi blir eldre”. Det håpet der karakteriserer menneskene vi møter her. Barna vi treffer her hver dag. Pedagogene ute i barnehagen. Lærerne og rektor fra skolen rett ved siden av. Det ligger et håp der om bedre tider. Jeg håper de aldri blir frarøvet det håpet!

Minst like imponert over barnehagen er jeg over arbeidet til Sos barnebyer. Menneskene vi har blitt kjent med både fra Norge, og fra Zimbabwe. Det er ufattelig mange mennesker involvert i dette arbeidet. Det er et langsiktig arbeid og gjennomtenkte handlinger fra innerst til ytterst. Det er utrolig godt å se at hjelpen fører frem. Jeg er mektig stolt av å være en del av dette. Tusen takk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: