Opplevelser fra Zimbabwe

Av Veronica Egra, pedagogisk leder i Espira Vanse

Å klare å formidle mine opplevelser her i Zimbabwe er nesten umulig. Jeg har lyst til at alle dere skal få kjenne på de samme følelsene som jeg nå sitter med, men det må nok oppleves. Dagen vi skulle til barnehagen var utrolig spennende. Jeg hadde sett for meg en humpete smal grusvei, noe det ikke var. Det var en drøy times kjøretur på en brei vei, humpete, men asfaltert. Jeg syntes det tok en evighet. Da vi endelig så skiltet til barnehagen svingte vi inn på en grusvei, akkurat som jeg hadde sett for meg. Nå nærmet det seg, og kriblinga i magen startet igjen.

Idet jeg trår inn i barnehagen triller tårene mine. Jeg vet ikke helt hvorfor, men reaksjonen bare kommer. Det er overveldede og rørende. Synet som møter meg er glade lekende barn, latter, lærere som hopper tau, lekeapparater i flotte farger og elever fra skolen som ønsker oss velkommen med sang og dans. Jeg måtte ha noen minutter for meg selv før jeg kastet meg inn i lek med barna. En flott gjeng, med glimt i øyet og smil rundt munnen. Noen var mer sjenerte enn andre, men det gikk fort over. Den verbale kommunikasjonen var noe vanskelig da de ikke snakker så godt engelsk, men vi brukte armer og bein, latter, grimaser og kroppsspråk for å kommunisere.

Vi gikk utenfor barnehagen for å se borehullet til den nye brønnen. Alt rundt meg var tørt og dødt.  Da jeg kom tilbake til barnehagen og fikk se grønnsakshagen, ble det et symbol på håp for fremtiden til disse barna. Vann er forutsetningen for liv og her så jeg virkelig hvor viktig brønnen er for menneskene her.

På tirsdag hadde vi workshop sammen med lærerne fra ulike barnehager. Jeg ønsket å formidle sammenhengen og viktigheten av lek og undring hos barn og gi konkrete eksempler på hvordan det henger sammen med læring hos barna. Lærerne satt stivt pyntet i sine fineste drakter og med alvorlige blikk da jeg tok frem boksen min med matematikk larver. Jeg ristet på boksen for å fange lærernes oppmerksomhet. Den ble sendt rundt og de skulle få gjette hva som var inni. De ristet på den, luktet på den, forklarte hvordan det føltes å ta på den, var den kald eller varm. Vi åpnet boksen og fant enda en boks. Igjen skulle de undre seg over hva som var inni boksen ved å bruke sansene sine. Jeg lytte til boksen og hørte en lyd, en liten mattelarve kom ut. Lærene satt ikke like stivt, og det kom små og store smil fra alle sammen. Jeg forklarte ulike måter aktiviteten kunne LEKES på for å fremme utviklingen til barna motorisk, språklig, matematisk, kognitivt og estetisk. Jeg opplevde at lærerne ble positivt overasket og merket meg at flere av de noterte ivrig underveis.

Onsdag kom og det var til for å gjennomføre workshoppen sammen med barna. Jeg fikk hjelp av en lærer som heter Showai. På forhånd hadde jeg satt henne godt inn i aktiviteten så hun kunne lede den. Underveis fungerte jeg som en veileder for henne. Hun var flink til å få frem barnas nysgjerrighet. Vi hadde fokus på at barna skulle få utforske materialene på egenhånd for å finne sin egne indre motivasjon for å utforske. Etter at Showai hadde introdusert leken for de, fikk de hver sitt larvehus. Det lå piperensere og perler tilgjengelig på gulvet. Det var tydelig at barna syntes dette var spennende, de var engasjerte og latteren satt løst.  Barna var raske til å tre perler på piperenserne, noe de tydeligvis hadde gjort før. Jeg snakket med Showai om viktigheten av å observere barna for å se hva de var interessert i. Vi så at barna på egenhånd brukte språket aktivt, de tellet, sorterte, målte, laget mønstre, individuelt og i samspill med hverandre. Vi observerte at samtlige barn var engasjerte.  Noen var opptatte av å konstruere, noen av og sorter og andre lekte at larvene spiste skoene til hverandre. Vi hadde delt inn barna på tvers av klassene, noe de aldri tidligere har gjort, og Showai så også at de yngste barna studerte hva de eldre barna gjorde, og imiterte de. Dette var hun positivt overrasket over. Tilbakemeldingene jeg fikk fra Showai var at dette var en positiv og lærerik og gøy opplevelse for henne og for barna. Noe som var intensjonen med workshoppen.

Vi besøkte hjemmene til noen av familiene i området. En utrolig sterk opplevelse som gav meg en enda større forståelse av hvor viktig det er at vi i Espirabarnehagene rundt om i landet samler inn penger til prosjektet. Det at barna kan komme til barnehagen å få forberedt seg så de kan komme inn på skolen, og ikke minst at de kan komme her å få mat og medisinsk hjelp. En dag med mye følelser inne i bildet, men samtidig den mest givende dagen så langt. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: