En trygghet for en god start på livet

Av Martin Wien, SOS-barnebyer

Vi har nå vært på besøk i barnehagen i Maizelands i tre dager. Disse dagene har vært innholdsrike, og man forstår raskt at dette vil sitte i kroppen i lang tid fremover. Jeg kjenner mye på hvor imponert jeg er over Espiras dyktige pedagoger.
Det umiddelbare fokuset på barna er rett og slett rørende å være vitne til. Det er vanskelig å ikke bli varm om hjertet når en står ute på lekeplassen, ser barna løpe rundt med smil og latter i blikket, jakte på bjørner, leke stolleken for første gang eller bare stå i ring og holde hender. Omringet av grønne hekker, solide bygninger, klasserom fulle av leker og omsorgsfulle voksenpersoner. Barnehagen i Maizelands er et godt sted å være. Det føles litt ut som en boble, men en god boble. En boble der barn får lov til å være barn. Det Espira og SOS-barnebyer har fått til her er rett og slett fantastisk å se, føle og oppleve.

Følelsen fra denne bobla slår sprekker når vi ankommer landsbyen der barna kommer fra. Stedet de reiser fra om morgenen, og stedet de kommer hjem til på ettermiddagen. I det første huset møter vi en ung mor og sønnen hennes sittende på trappa utenfor. De er en del av en familie på tre, hvor far ikke lever lenger. Soverommet er en liten rund hytte laget av leire, dekorert med røde og hvite farger. Hun forteller at dette egentlig er kjøkkenet, men ettersom taket på soverommet gikk lekk, måtte de flytte kjøkkenet inn på soverommet for å holde seg tørre. Moren får støtte gjennom SOS-barnebyer, slik at hennes eldste sønn får muligheten til å gå i barnehagen. Hennes håp er at hun skal få tilsvarende støtte for hennes yngste sønn, når han blir gammel nok til å begynne i barnehagen. Når vi spør henne om familien eier noen dyr svarer hun at de har en høne, men den produserer svært lite egg. Hun håper inderlig at det skal bli flere egg, flere høner og mer mat til barna hennes. Hun smiler når hun snakker til oss, og forteller åpenhjertig om hennes lille familie. Et smil som kunne tilhørt en hvilken som helst annen person i et annet liv. Når vi går der ifra, vinker og sier «thank you» tenker jeg på smilet hennes. Det legger seg som en klump i magen.

Det er helt ufattelig å tenke på hvor sårbare mennesker, familier og barn kan være. Kontrastene til hverdagslivet hjemme i Norge er mildt sagt vanskelig å ta innover seg.  På bussturen tilbake til barnehagen finner jeg trøst i at hun faktisk er en av de som får hjelp av SOS-barnebyer. Dette er vår kjernemålgruppe. Barn som er uten omsorg eller står i fare for å miste omsorg.  De som har så lite at de akkurat klarer seg. Hun sender sin eldste sønn til barnehagen i Maizeland hver dag. Til den lille bobla der barn får lov til å være barn. Der de står som perler på en snor og venter på at matskåla skal bli fylt opp med vitaminer og proteiner. Denne bobla som er trygg, god og helt avgjørende for disse barna skal få en god start på livet. Jeg tenker fremdeles på smilet hennes. Kanskje ligger det mer håp i det smilet enn jeg først trodde.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: